tirsdag 9. november 2010

Om "noe useriøse" sosiale medier...

Forleden så jeg filmen "The Social Network", om Harvardstudenten og programmeringsgeniet Mark Zuckerberg som i 2003 satte seg ned ved computeren og begynte å arbeide med en ny idé. Med facebook skapte Zuckerberg et globalt nettverk og en revolusjon innen kommunikasjon. Selv var jeg tidlig ute med å ta i bruk dette viktige mediet. For et par år siden var det mange som knapt hadde hørt om fenomenet, og det var kanskje grunnen til at jeg fikk følgende spørsmål fra en journalist i Budstikka: "Som varaordfører i Asker, er det ikke nok at du har formannskap og kommunestyre å ytre deg i? Hvorfor valgte du den ungdommelige og noe useriøse facebook å vise deg frem på?"(…)

Spørsmålet var en smule fornøyelig og rimelig kunnskapsløst allerede da det ble stilt, og fremstår som enda mer fornøyelig og kunnskapsløst i dag. Jeg betrakter det som en klassiker blant alle de spørsmål jeg har fått av Budstikka gjennom årenes løp. Det skal legges til at de fleste av dem har vært av seriøs art, og at de journalistene jeg oftest har kontakt med er både kunnskapsrike og seriøse. Facebook-spørsmålet vitner derimot om en overraskende ignoranse og holdning til sosiale medier fra en journalist. Motivet var trolig å fremstille undertegnede i et useriøst lys: ”Endelig har vi noe på han derre Johansen! Han ytrer seg på facebook! Skikkelig useriøst!”

Men ikke nok med det: Jeg hadde også blitt medlem av en facebook-gruppe som ble opprettet for å markere motstand mot etablering av transittmottak på Dikemark. Motstanden mot etableringen var stor, og det foregikk en mobilisering mot planene blant annet på facebook. Sosiale medier er raske og gir mulighet til mobilisering og organisering av motstand på tvers av tradisjonelle skillelinjer i samfunnet. Interessegrupper og enkeltpersoner var tidligere prisgitt politiske partier eller redaksjonell medieomtale for å få opinionen med seg. Med sosiale medier kan interessegrupper hurtig mobilisere støttespillere for sitt syn, på en måte som tidligere var vanskelig. Miljøverndepartementet satte til slutt til side kommunestyrets vedtak fra mars 2008, der flertallet sa nei til å gi bruksendring til transittmottak. Noen av de holdningene som kom for dagen blant noen få medlemmer av den nevnte facebook-gruppen kunne trygt karakteriseres som grumsete, men de var verken verre eller bedre enn mange av kommentarene Budstikka selv tillater i kommentarfeltet under artikler som publiseres i avisens nettutgave. Forutsigbart nok forsøkte Budstikkas journalist å ”hekte” disse holdningene på meg, som medlem av gruppen.

I sin iver etter å sverte meg karakteriserte likegodt Budstikka facebook som ”ungdommelig og noe useriøs”, og mente altså at jeg burde ha nok med å ytre meg i formannskap og kommunestyre. Det er derfor tankevekkende at facebook i dag må sies å være like selvfølgelig og like uunnværlig som TV og mobiltelefon, og at veldig mange mennesker opplever at de ikke kan klare seg uten sosiale medier. Facebook har kommet for å bli og er i nyhetene daglig, og folk melder seg inn i hopetall. Det virker til og med som om veksten nå er størst for de over 40 år. Grunnen er enkel: Det er en genial måte å holde kontakt på. Facebook har godt over 500 millioner brukere på verdensbasis og har nå passert 2,5 millioner norske brukere. Per innbygger er det kun Island som har flere brukere enn Norge. ”Alle” (94 %) 18-30 åringer har facebookprofil, men ”eldrebølgen” er på vei. Undersøkelser viser at facebook rommer tverrsnittet av befolkningen og at det ligger et stort vekstpotensiale i økt og mer avansert bruk hos eksisterende brukere. 64 prosent av alle brukere er innom facebook daglig og 4 av 10 er innom facebook flere ganger daglig.



NOE USERIØST? Budstikkas journalist mente at det burde være nok at jeg fikk ytre meg i kommunestyre og formannskap, om jeg ikke også skulle presentere meg på "det noe useriøse" mediet facebook... Her ser vi plakaten for kinofilmen om Harvard-studenten Mark Zuckerberg, som skapte det globale sosiale nettverket som ble skulle bli kjent som facebook. Suksessen gjorde ham til klodens yngste milliardær.

Sosiale medier er dessuten i ferd med å innta vår offentlige tilværelse. Når til og med den supertrauste og erkekommunale avisen "Kommunal Rapport" i siste utgave vier midtsidene til et oppslag om sosiale medier forstår vi at noe er i ferd med å skje og at også det offentlige Norge endelig har fått øynene opp for facebook. - Når kommunen går på facebook, lager den også en plattform for demokratisk engasjement, skriver "Kommunal Rapport".
- Kommunene bør bruke de sosiale mediene for det de er verdt. På facebook bør man bruke formen facebook faktisk har, nemlig å kommunisere direkte med dem som følger kommunen, sier Terje Krogstad til avisen. Han er utvikler og kursholder i firmaet Tag Studio og høyskolelektor i medieteknikk ved Høgskolen i Gjøvik.
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) ser mange muligheter for forvaltningen når det gjelder bruk av sosiale medier, både som formidlingskanal, samarbeidsarena og til deling av kunnskap, og anbefaler offentlige virksomheter å ta dem i bruk.

Det er brukerne som skaper innholdet i sosiale medier, men det er langt flere som leser enn som produserer innhold selv. Det å kommentere, videreformidle og anbefale andres innhold er vel så viktig. Denne delekulturen er essensen i sosiale medier og innebærer at deltagerne kan videreutvikle hverandres idéer. Det å bruke sosiale medier er vel så mye en endret måte å tenke og jobbe på, som en ny kommunikasjonskanal. Jeg synes videre det er fint å kunne formidle budskapet uten mellomledd. Det er helt genialt å kunne formidle informasjon direkte ved hjelp av tekst, bilde, lyd eller film, i ett og samme medium. Som politiker synes jeg også det er fint å ha mulighet til å korrigere faktafeil og misforståelser.
Difi nevner UDI-direktør Ida Børresens uredigerte twitring som eksempel. Hun har gjort et poeng av muligheten Twitter gir henne til å nå ut med budskapet sitt uten å bli redigert, vridd eller klippet. Hun har kun 140 tegn til å formidle sitt budskap på, men mener det er tilstrekkelig til å nå ut med kompliserte budskap og sette dagsorden. Ufiltrert, direkte og uredigert.

Noen velger å bruke sosiale medier fordi det i seg selv sender et signal om at man er moderne og følger med i tiden. Å være til stede signaliserer at man behersker moderne kommunikasjonsformer og ønsker å være tilgjengelig og lytte til brukerne.
For at offentlige virksomheter skal være attraktive arbeidsplasser og rekruttere de beste kandidatene i fremtiden, må arbeidsplassen være moderne. Dette handler om å svare på arbeidstageres forventninger om for eksempel å kunne bruke sosiale medier til å holde seg faglig oppdatert og pleie sine nettverk.

Myten om at det kun er ungdommer og journalister som bruker sosiale medier, stemmer slett ikke. Facebook rommer tverrsnittet av befolkningen, selv om "superbrukerprofilen" ser slik ut: Svak overvekt av kvinner, under 35 år, bor i by - jo større desto mer aktiv, har utdannelse utover grunnskole. At ikke alle journalister har kunnskaper om eller er flittige brukere av sosiale medier, er Budstikkas journalist et eksempel på. Det er videre interessant at "90-9-1-loven" sier at 1 % av brukerne skaper innholdet - 9 % av brukerne kommenterer, tagger etc. - mens 90 % snoker på andres innhold uten å bidra selv.

Mange journalister befinner seg blant sistnevnte 90 prosent. Som for eksempel når Budstikka i våres kjørte et kjempeoppslag på et bilde som jeg hadde lagt ut som profilbilde. Et profilbilde på størrelse med et frimerke, "thumbnail" som det heter på digitalt, fikk både forsiden og ble blåst opp til krigsstørrelse over to sider inne i avisen. Journalisten hadde også snoket rundt og blant hundrevis av bilder funnet to bilder av hva han karakteriserte som ”partyjenter”, noe han fant såpass interessant at han måtte bemerke dette i artikkelen – som handlet om noe helt annet - for å få meg til å fremstå i et mest mulig useriøst lys. Selve artikkelen var vinklet på en måte som ikke hadde noen som helst forankring i virkeligheten.



KIKKERMENTALITET? "90-9-1-loven" sier at 1 % av brukerne skaper innholdet - 9 % av brukerne kommenterer, tagger etc. - mens 90 % snoker på andres innhold uten å bidra selv. Mange journalister befinner seg blant sistnevnte 90 prosent.

For meg var saken en interessant påminnelse om hvordan enkelte journalister og medier forholder seg til bruken av sosiale medier, noe jeg har reflektert mye rundt. Noe av poenget med sosiale medier som facebook og twitter er muligheten til å nå ut med budskapet uten å bli redigert, vridd eller klippet. Styrken er at det er ufiltrert, direkte og uredigert, mens tradisjonelle medier filtrerer, vinkler og tolker innholdet med varierende kunnskapsnivå og forutsetninger. Om man legger til grunn at det å være på facebook i seg selv er "noe useriøst", sier det seg selv at sannsynligheten for seriøse og etterrettelige vinklinger blir heller liten.

Sosiale medier har definitivt kommet for å bli. Jeg håper at facebook fortsatt vil ha et uformelt og spontant uttrykk, og tror at vi vil se fremveksten av en stadig sterkere delingskultur og utveksling av kunnskap der brukerne selv styrer informasjonen og setter premisser. Det kan selvfølgelig være en utfordring for tradisjonelle medier. Det blir spennende å se hva som skjer når det offentlige i stadig større grad gjør seg gjeldende på denne arenaen. En positiv side av dette kan bli større demokratisk engasjement, der for eksempel kommunen kommer i kontakt med innbyggerne på en annen måte og på en helt annen arena. Men vil for eksempel facebook endre karakter med dette? En ungdom som er referert i "Kommunal Rapport" uttalte at han heller ville dø enn å bli venn med en kommune på facebook. Det er nok veldig beskrivende. Det er nok heller ikke like kult å finne ut at bestemora di er på facebook. Det er nok flere enn Budstikkas journalist som har sett på facebook som et "ungdommelig" fenomen, selv om dette altså er en myte og ikke en realitet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar