onsdag 9. august 2017

Verdikampen i skolen

I Budstikka 5. august kan vi lese at Arbeiderpartiets Åsmund Aukrust vil reise rundt på skoler i Asker og Bærum og snakke om rasisme og ekstremisme. Da håper jeg han husker å snakke om at både barn, ungdommer og voksne i Norge utsettes for spytting, trakassering og vold fordi de ikke retter seg etter bestemte normer og verdier med utgangspunkt i en bestemt religion.

Vi står overfor en verdikamp, der sentrale vestlige friheter er under press. Høstens valg er et verdivalg.

Intoleranse
Vi ser et dystert bilde av intoleransen både på skoler og i innvandrertette områder. Vi leser om trakassering av ikke-religiøse og om unge jenter som blir hetset. Selv yngre barn i Groruddalen opptrer som moralpoliti. Begrepet er dessverre på dagsorden helt ned i barneskolen, der elever kan oppleve å bli trakassert av muslimske medelever. ”Selveste” NRK forteller at lette sommerklær og kalkunskinke på brødskiven kan gjøre at jenter blir stemplet som dårlige muslimer. I Asker kjenner vi til at elever for noen år siden ble mobbet vekk fra en skole fordi de ikke ble ansett som ”gode muslimer”.

Mobbing
Slik kan vi fortsette: ”20-åring mobbet av medelever da hun droppet hijaben”. ”Norsk 16-åring måtte flytte til ny skole fordi hun ble hengt ut som hore”. ”Homofil fikk ikke kjøpe mat i muslimske butikker”. Dette er bare noen av overskriftene i media de siste årene. I tillegg kommer alt som aldri når offentlighetens lys. Både innvandrerjenter og etnisk norske blir mobbet for klær og utseende av muslimske klassekamerater. Det er på skolene man må begynne, mener Aukrust. Helt enig. Slik vil vi ikke ha det i Norge, men vi vet at slike ting skjer nesten hver eneste dag. Dette er en viktig verdikamp, og den må føres også i klasserommene.

Mislykket multikulturalisme
Det handler om ytringsfrihet, toleranse, likestilling og respekt, og mest av alt handler det om multikulturalismens mislykkethet. Jeg er ganske lei av å høre at norske jenter kalles dum, bimbo, hore og billig, fordi de er blonde. Muslimske jenter utsettes for et press ved at de blir sett ned på som dårlige muslimer og stemplet som dårlige jenter når de ikke bruker hijab. Stadig flere fem- og seksåringer i Norge bruker hijab. I mange skoleklasser er etnisk norske i klart mindretall. Det er en utvikling jeg ikke ønsker.

Stå opp for verdiene
Det er på tide å stå opp for de verdiene samfunnet vårt er bygget på, som utfordres av middelalderske krefter. Det er for eksempel ingen hemmelighet at homofili ikke er akseptert i Islam, og undersøkelser viser at mange muslimer i Vesten er imot at homofile får praktisere sin legning. Om lag 52 prosent av muslimene i Storbritannia mener at homofili bør forbys, 47 prosent mener at homofile er uegnede som lærere. I Saudi Arabia og Iran blir homofile halshugget og hengt. Flere andre muslimske land har også dødsstraff for homoseksuell adferd.

Kritiske spørsmål
Den såkalte ”moderate muslimen” Muhammad Tahir ul-Qadri var nylig i Norge for å delta på et arrangement mot ekstremisme (!) for muslimske ungdommer. Han mener at «de som vanærer profeten – det være seg kristne, muslimer eller hinduer – bør drepes som hunder». Mange på venstresiden mener at denne mannen ikke burde ha vært plaget med kritiske spørsmål fra innvandringsminister Sylvi Listhaug. Det er jo så fint med ”dialog”...

Polariserende
Det er viktig å mobilisere bredt mot islams iboende intoleranse, som virker veldig polariserende på samfunnet vårt. Det er viktig å stå opp for våre verdier – mot ekstremisme. Det er viktig at dette formidles i skolen. Jeg kommer gjerne på besøk og snakker om dette på ungdomstrinnet i Asker og Bærum. Det er bare å ta kontakt.

MORALPOLITI: "Nei, nei, nei. Her var det visst litt for mye hår."

onsdag 28. juni 2017

Politikere, legevakt og fastleger

Vi politikere beslutter ofte om forhold og temaer vi vet lite om. Som saken om ansvarsfordeling mellom Asker og Bærum legevakt og fastlegene, som kommunestyret i Asker behandlet i slutten av mai. Det politiske engasjementet synes å stige proporsjonalt med fallende kunnskapsnivå. 

Jeg advarte mot å "hauge på" med føringer og vedtak om fastlegene uten at man vet mer om konsekvens og økonomi, og ser av debatten i vår lokalavis at mange er enig med meg.
Jeg er ingen stor tilhenger av at politikere uten fagkompetanse og innsikt skal gi detaljerte politiske føringer om hvordan bestemte yrkesgrupper skal innrette virksomheten. Derfor stemte Frp imot flere punkter i innstillingen i saken. Det virker underlig å si at bare man får økt andelen fastleger på legevakten vil man ”sikre tilstrekkelig kompetanse”. Mener flertallet at kompetansen i dag er utilstrekkelig? Hvordan vil det slå ut med fastleger som bare er ”innom”? Jeg forutsetter at legevakten har den kompetansen legevakten skal ha, innenfor krav i lov og forskrift. Det må våre innbyggere kunne ha tillit til. Det var interessant å lese innstillingen fra komité Helse- og omsorg, som ikke hadde vært særlig beskjedne med føringer, krav og forventninger til fastlegene. Hva blir det neste - at fastlegene også burde garantere lavt sykefravær, sunn mat og godt vær? Det er nesten ingen grenser for hva man politisk ønsker å dytte inn i fastlegeordningen, i tillegg skal fastlegene øke tilstedeværelsen på legevakten – da trolig etter den utvidede åpningstiden for fastlegekontorene som politikerne også ønsker seg. Fastlegene tildeles stadig flere oppgaver, og kapasiteten begynner å bli kritisk. De nye fraværsreglene i skolen er et godt eksempel på politiske vedtak som øker arbeidsmengden hos fastlegene. Det er forøvrig en merkverdighet at egenmelding aksepteres ved sykefravær i arbeidslivet men ikke i skolen. Ikke engang fra foreldrene. I stedet for å klage på manglende kapasitet og tilgjengelighet i fastlegeordningen, noe som er et resultat av politiske føringer, bør det gjøres en gjennomgang med tanke på å frigjøre kapasitet til kjernevirksomheten – nemlig pasientbehandling. Nyutdannede leger ønsker ikke å bli fastleger. Det er et signal vi bør ta på alvor.

PROBLEMATISK: De aller fleste er fornøyd med fastlegeordningen, som ikke nødvendigvis blir enda bedre ved at politikere og helsebyråkrater lesser på med stadig nye oppgaver. Snarere tvert imot.

tirsdag 27. juni 2017

Politikerne fikk det politidistriktet de ønsket

Alle partiene i Asker formannskap, med ordfører Lene Conradi i spissen, har gått inn for at Asker og Bærum politidistrikt skulle slås sammen med Oslo. Alle unntatt Fremskrittspartiet.
Det var derfor noe overraskende at ordføreren nå er bekymret over konsekvensene av noe hun selv gikk inn for, og som Frp advarte mot.


I dag begynner vi å se konsekvensene av at Asker og Bærum politidistrikt er innlemmet i Oslo:
Tallet på pågripelser er kraftig redusert etter grepene som ble gjort i slutten av april som følge av politireformen. Arresten og operasjonssentralen i Sandvika er lagt ned, og Asker, Bærum og Majorstua politistasjoner er slått sammen til én geografisk driftsenhet.

Presset igjennom
Hva som skjer med politiet i Røyken og Hurum når de blir en del av Asker kommune, virker dessuten helt i det blå. Uansett vil den økte avstanden til arresten i Oslo som følge av kommunesammenslåingen mellom Asker, Røyken og Hurum i 2020 være uheldig. Det interessante er for øvrig at det er de samme politikerne som gikk inn for en sammenslåing av Asker og Bærum politidistrikt, som presset frem en kommunesammenslåing helt uten folkelig forankring og støtte i Asker. Det er svært vanskelig å se at en sammenslåing av Oslo med Asker og Bærum politidistrikt skal være forbundet med fordeler for befolkningen i våre to kommuner. Det er heller ikke lett å få øye på de økonomiske gevinstene.

Innkjøringsproblemer?
«Innkjøringsproblemer», heter det hos politiledelsen. Vi vet at holdningen på tjenestemannsnivå er en annen. Frp hadde en god dialog med de tillitsvalgte i politiet før saken ble politisk behandlet i Asker og Bærum. Frp kunne ikke støtte at Asker og Bærum politidistrikt ble lagt under Oslo politidistrikt da saken var til behandling i formannskapet i Asker i april 2015. Hverken Asker eller Bærum er bydeler i Oslo, og det ville derfor ikke være naturlig at vi ble innlemmet som en del av Oslo politidistrikt, mente Frp. Vi uttrykte videre vår bekymring for omfanget av et politidistrikt bestående av Oslo, Asker og Bærum. Frp støttet de politifaglige vurderingene til Politiets Fellesforbund og mente derfor at Asker og Bærum politidistrikt skulle etablere et felles distrikt med Nordre og Søndre Buskerud.
Dette var som å snakke for døve ører, og vårt forslag fikk bare vår ene stemme. Dette betyr: Alle de andre partiene gikk inn for den modellen vi nå har fått.

Politikerne fikk det som de ville
Jeg leser i Budstikka at lokalpolitikere og ansatte på grunnplanet har fryktet konsekvensene av at Asker og Bærum i praksis er blitt slukt av Oslo politidistrikt.
Vel – vi vet at de ansatte har vært og er bekymret, men det er vanskelig å få øye på samme bekymring hos våre lokale politikere. Det var jo dette de ønsket! Så vidt jeg vet – og det er bare å sjekke protokollen fra formannskapsmøtet – var det bare én politiker som uttrykte bekymring og ikke støttet denne sammenslåingen: Undertegnede.

Konsekvenser
Noen av konsekvensene er konkret målbare. Som nedgangen i antall pågripelser. Jeg registrerer at det snakkes om innkjøringsproblemer og at det er noe uenighet om tallene, men uansett er nedgangen dramatisk. Jeg er rimelig sikker på at kriminaliteten i distriktet ikke plutselig har blitt borte. Det er mer nærliggende å tro at forklaringen kan være utydelig ledelse, mindre lokalkunnskap og mindre nærvær. Det hjelper lite med gode intensjoner i en reform om resultatene viser det motsatte. Jeg håper selvsagt at dette går seg til. Det jeg reagerer på er at sentrale politikere enten later som om dette var noe man ikke så. Eller verre: At man faktisk ikke så det og bare kjørte på.
Hadde kanskje ikke hjulpet å gå til Specsavers, men man burde ha hørt mer på Frp.

ØNSKET SAMMENSLÅING: De folkevalgte i Asker har fått akkurat det politidistriktet de ville ha...

torsdag 8. juni 2017

Det er nok nå

Det har vært en forsommer preget av terror, men våre politiske ledere vil ha oss til å ”fortsette som før” og ”leve våre liv” som om ingenting har hendt. Borgermesteren i London mener sågar at terror er noe vi må ”venne oss til” og at det er en del av det å bo i en storby. Vel – kanskje i muslimske land. Men ikke her. Er det noe vi ikke trenger nå, er det å fortsette som før. Neste gang kan det være min eller din familie som blir rammet.


Jeg tror folk flest er mektig lei av standardresponsen på terror. Selv er jeg drittlei av fornektelser, innholdsløse floskler, holde hender, farging av profilbilder på facebook i de rammede landenes flaggfarger, og standard kondolanser fra våre politiske ledere mens mantraet gjentas:” Vi står sammen”. ”Terroristene må ikke vinne”. ”Sammen er vi sterke”.

Terroristene gir blaffen
De som har en annen og mer realistisk tilnærming blir fort stemplet som ”splittende” og blir beskyldt for å løpe terroristenes ærend: Det er akkurat dette de ønsker – ikke sant? Vel – tenk over dette: Terroristene gir blanke f... i om vi står sammen eller ikke. De gir fullstendig blaffen i hvor mange minnestunder, veldedighetskonserter eller fakkeltog vi arrangerer mot hat og vold. Terroristene ønsker oss døde. De ønsker å slakte de vantro. I Manchester viste de dette på en effektiv måte ved å gå etter de unge døtrene våre. Barn og unge jenter som var konsert med sitt store idol.

Ingen svar
Etter at terroren rammet Manchester var borgermesteren i byen raskt ute med mantraet ”Business as usual”. Vel – det er neppe business as usual for de som ble drept eller familiene deres. Det er egentlig ikke noe vanlig ved dette i det hele tatt. Siden 2014 har hundrevis av europeere mistet livet i terroraksjoner begått i islams navn. At noen tar til orde for å ”fortsette som før” synes jeg er både uheldig og provoserende. Hvis det å fortsette som før er ”svaret” – vel – da har man ikke noe svar.

Kom med flyktningstrømmen
Det kan være liten tvil om at Europas politiske ledere har gjort altfor lite altfor sent for å møte trusselen, som også har sammenheng med en utrolig naiv og feilslått innvandrings- og integreringspolitikk. Mange av terroraksjonene er utført av folk som er født og/eller oppvokst i vestlige land og som hater det samfunnet som ga dem muligheten. Mange av terroristene som har slått til mot mål i Europa har sågar flyktningbakgrunn. De som advarte mot dette ble latterliggjort, frosset ut eller bare ignorert. Så sent som i 2015 ble påstander om at terrorister kunne komme seg til Europa med flyktningstrømmen, avfeid som grunnløse. Manges pipe har fått en annen lyd i dag.
Leder for Europeisk senter for strategisk etterretning og sikkerhet (ESISC), Claude Moniquet, har uttrykt det slik: ”Den islamske staten har ikke behov for å eksportere krigere til Europa fordi de importerer krigere fra Europa”.

Ansvar
Mange av dagens politiske ledere i Europa har et medansvar for utviklingen, men ”Business as usual” – ”fortsette som før” innebærer en enorm ansvarsfraskrivelse. Disse lederne bør ikke gjenvelges. Vi trenger handlekraft og endring, men for å få til det mener jeg det er helt avgjørende at vi erkjenner to helt grunnleggende ting:
1) Terroraksjonene har noe med islam å gjør
2) Innvandringspolitikken er en relevant faktor


Troverdig politisk lederskap?
Mange av våre politikere er også nøye med å understreke at dette ikke er en ”krig”, men det stemmer heller ikke. Det er en krig mot vår levemåte, våre verdier og vår kultur, og vi trenger ikke politikere som benekter dette. Vi trenger politikere som er tydelige og klare på at vi kan vinne krigen mot islamistene. Jeg er en slik politiker. Skal vi vinne denne kampen er det viktig at vi velger folk til å representere oss som tar innover seg de to punktene over. De som mener at ”svaret” er å fortsette som før må leve i den tro at dette går over av seg selv. Vel – det gjør det ikke. Dette ondet bekjempes bare om vi aktivt går inn for endringer basert på erkjennelser våre politiske ledere til nå ikke har vært villige til eller i stand til å gjøre. Da har vi to muligheter: Enten velge de samme politikerne en gang til, eller velge politikere som med større troverdighet vil stå opp for våre verdier, vår kultur og vår måte å leve på.


NOK ER NOK: Det må drastiske endringer til for å bekjempe islamistisk terror, og endringene må være basert på erkjennelser man så langt ikke har vært villig til å gjøre.

torsdag 1. juni 2017

Ikke gi penger til tiggere!

Det er sommer, og tiggersesongen er over oss. En utbredt misforståelse er at man gjør en god gjerning når man slenger noen mynter i tiggerkoppen.

Men hvis du gir til tiggere, kan du være med på å finansiere organisert kriminalitet. Dessuten bidrar du til at mennesker blir sittende fast i den fattigdomsfellen det er å leve av tigging.
Mange så trolig NRK Brennpunkt-dokumentaren «Lykkelandet» i våres. Programmet avdekket at bakmenn håver inn millioner på prostitusjon, narkotika og organisert vinningskriminalitet i Bergen. NRK fulgte «tiggermiljøet» i byen i over to år, og fant et stort rumensk nettverk som henger tett sammen.


Kriminelle nettverk
Det er ingen grunn til å tro at det er mye annerledes andre steder. Gjennom flere år har organiserte kriminelle nettverk vist evne og vilje til å profittere på egne landsmenns sårbare situasjon, og det er i dag få formelle hindre for å transportere rumenske borgere til Norge i den hensikt å utnytte dem. Både Kripos og Kirkens Bymisjon har tidligere påvist at deler av tiggingen i Norge har vært organisert.
Lederen for romfolkets egen interesseorganisasjon i Romania (National Agency for Roma), Daniel Vasile, mener tigging bidrar til stigmatisering av romfolk, tigging sementerer fattigdom og tigging medfører at barn må avbryte utdannelsen.
Vi må slutte med en naiv tilnærming til et utenlandsk tiggermiljø som kynisk bedriver menneskehandel og kriminalitet.


Naivt

Kripos-rapporten «Trender og utfordringer i den organiserte kriminaliteten» fra 2014 sier følgende: «Oslo politidistrikt har avdekket en rekke forhold hvor det er sammenheng mellom tigging og vinningskriminalitet. Personer som driver med tigging, er også siktet/dømt for vinningskriminalitet og/eller det har fremkommet at de bor eller oppholder seg på de samme stedene som personer som utøver vinningskriminalitet, og hvor det også oppbevares tyvgods. De samme miljøene knyttes til grove tyverier og ran av smykker fra eldre.» Godhjertede og naive nordmenn bidrar til å opprettholde denne aktiviteten. 

Ikke bærekraftig
Flertallet av tiggerne er ikke individer som har havnet i midlertidige vanskeligheter. Dette er mennesker som har tigging som hovedgeskjeft og som baserer seg på inntektene som tiggingen gir. Gir du penger til tiggere, vil du bidra til at tiggingen fortsetter. Du vil også bidra til at stadig flere tiggere kommer til Norge fordi det finnes et lukrativt marked for tigging.
Tilgang på kontanter gjør at tiggerne fortsetter å leve sine liv på gater og torg. Det er ingen bærekraftig tilværelse, og det er et langt bedre alternativ å gi penger til hjelpeorganisasjoner som jobber med denne problematikken.
Det bør være et felles mål å få tiggerne vekk fra gatene.


Bidrar til rus og overdoser

I tillegg til de organiserte kriminelle nettverkene, er det også problemstillinger knyttet til rus.
Undersøkelser viser at tigging går til å finansiere forbruk av narkotika og andre rusmidler. Det ønsker du heller ikke å bidra til.
Politiet rapporterer om overdosedødsfall der det viser seg at en stor del av pengene som er brukt på stoff kommer fra tigging.
Å gi penger til tiggere er ingen godhjertet handling. Det kan tvert imot ha fatale konsekvenser.


Større bevissthet
Jeg appellerer til større bevissthet rundt problemstillinger knyttet til tigging. Det bør være enkelt å avstå fra å gi penger som holder tiggerne på gaten, og heller la den sosiale samvittigheten få utløp på andre og bedre måter.
Gi gjerne til hjelpeorganisasjoner som kan bidra til å få tiggerne bort fra gatene. Det er en mye bedre måte å hjelpe på. For hjelpe bør vi, men ikke ved å bidra til et uverdig liv med kriminalitet og rus. Ved å fjerne markedet for tigging blir det triveligere for oss alle. Markedet – det er oss. Det er du og jeg. Du kan velge om du vil være med på å opprettholde det.



IKKE GI PENGER: Du bør tenke deg om to ganger før du gir penger til tiggere.

torsdag 17. november 2016

Betenkelig vingling i bosettingspolitikken

Av og til er det vanskelig å bli klok på rådmannen og det politiske flertallet i Asker. Ikke minst når det gjelder bosetting av flyktninger og asylsøkere, der man nå gjør en kuvending i forhold til tidligere anbefalinger og vedtak. Politikken på området virker helt uforutsigbar.

Ifjor, da migrantkrisen var på sitt verste, mente alle de andre partiene at det var en veldig god idé å oppheve prinsippet som gir oss en viss kontroll med antallet som kommer som følge av bosetting: At antallet som mottas for bosetting skal inkludere familiegjenforeninger. På rådmannens anbefaling fikk de øvrige partiene for seg at det var smart å la familiegjenforeninger komme i tillegg til antallet som mottas for bosetting. Fremskrittspartiet stilte seg hoderystende undrende til dette, og jammen fikk vi rett: Det var direkte usmart å gå bort fra tidligere enighet om at bosettingstallet skulle inkludere familiegjenforeninger. Vi vet at det hverken er asyl eller arbeid som er den dominerende årsaken til innvandring i Norge, men familieinnvandring. Den øker naturligvis i takt med antall bosatte.

På landsbasis har vi sett en firedobling av antallet som fikk familiegjenforening første halvår, og tallet har fortsatt å stige. Også i Asker merker vi konsekvensene av at den begrensingen som ligger i å inkludere familiegjenforeninger i bosettingstallet ble opphevet av de øvrige partiene. I august innrømmet Askers rådmann til NRK at kommunen ikke hadde planlagt for den store økningen som følge av familiegjenforeninger, og at man dermed ikke hadde planlagt for konsekvensene av politiske vedtak. Fremskrittspartiet påpekte ved gjentatte anledninger at det var feil å ikke inkludere familiegjenforeninger, men det var som å snakke for døve ører. Faktaresistensen virket ugjennomtrengelig.

Men så - undere over alle undere - leser vi i rådmannens forslag til nytt Handlingsprogram at det som FrP påpekte, men som vi ikke fikk gehør for, nå plutselig er en god ide likevel! I sitt forslag skriver rådmannen: “For å sikre forutsigbarhet i bosettingen, anbefaler rådmannen at det vedtas et bosettingstall som også inkluderer familiegjenforeninger”. Det er nesten så man gnir seg i øynene. Det som FrP argumenterte for men som ble blankt avvist, får nå igjen støtte av rådmannen og de øvrige partiene. Sjelden har uttrykket “velkommen etter” vært mer på sin plass.

Jeg tror de aller fleste nå innser at med den internasjonale situasjonen vi har, er det helt nødvendig med størst mulig forutsigbarhet og styring med hvor mange som kommer til landet og hvor mange som bosettes i kommunene. Å gi fra seg oversikt og kontroll på dette området virker i beste fall naivt. Om man liker det eller ikke, er det slik at både lokalsamfunnets bærekraft og integreringen er avhengig av at vi ikke bosetter for mange. Å hevde noe annet blir direkte virkelighetsfjernt, og må basere seg på en forestilling om at økt asyltilstrømning og bosetting ikke byr på utfordringer. I Asker er utfordringene så store at kommunen har etablert et eget prosjekt for skattebetalernes regning, det såkalte Borgen-prosjektet. Det har så langt resultert i egen prosjektlederstilling på fulltid, egen kommunikasjonsmedarbeider (ikke videreført), diverse rapporter og temaplaner, to kommunale utvalg og utallige møter. Det er satt av 1,5 millioner årlig til prosjektet og fylkesmannen har bevilget 750.000 kroner. Et prosjekt av dette omfanget for å ta tak i helt selvpåførte utfordringer knyttet til integrering, er neppe et sterkt argument for å bosette enda flere asylanter i Asker. Det politiske flertallet går inn for å bosette ytterligere 100 flyktninger i 2017, mens FrP sin tilnærming er at vi først bør løse utfordringene knyttet til integrering av de som allerede er her før vi tar imot enda flere.



onsdag 28. september 2016

SFO-diskriminering i Asker

Dette innspillet, som jeg skrev sammen med vår nestleder i komite for oppvekst, Linn Lorentzen Lunde, ble tatt inn på side 3 i Budstikka 19. september.
 

Asker kommunestyre vedtok nylig at barn bosatt i statlige flyktningmottak i Asker, og som har fått oppholdstillatelse, skal få gratis plass i SFO. Fremskrittspartiet mener derimot at alle barn som kan ha behov for det, skal få tilbud om gratis SFO, men flertallet ville overraskende nok ikke støtte vårt forslag om at hjerterommet også burde omfatte norske barn fra fattige familier.

De aller fleste barn i Asker vokser opp i trygge familier med gode økonomiske vilkår. Samtidig er det familier som faller utenfor på grunn av dårlige levekår, svak økonomi eller begge deler. Dette rammer særlig barna. Mange barn og unge opplever at viktige hendelser i oppveksten – som barnebursdager og idrettsarrangementer – koster så mye at de holder seg borte. Noen unnlater å informere foreldrene av lojalitet eller bekymring for å skape konflikt om penger.

Fattigdom er fortsatt forbundet med skam. Vi vet at barn som lever i fattigdom bekymrer seg for egen fremtid. Det er derfor viktig med felles arenaer der alle kan delta. Fremskrittspartiet mener at alle barn fra fattige familier skal kunne få friplasser i SFO som en viktig fellesskapsarena for å forebygge utenforskap og fattigdom. Her kan barna få hjelp til lekser og delta i aktiviteter.  Hvordan noen kan stemme nei til at også norske barn skal få denne muligheten, er for oss helt uforståelig. Flertallet, med Ap og H i spissen, var veldig tydelige på at de bare ville tilgodese flyktninger. Selv om det ikke engang er avklart om de skal bo i Asker. Tydeligere kan det ikke sies: Man prioriterer andre fremfor sine egne. Grunnen til at flertallet mener at dette er en strålende idé, er visstnok at det skaper integrering. Vi tror derimot at denne type forskjellsbehandling bidrar til økt fremmedhat. Integreringen blir neppe bedre av det.


Nei til forskjellsbehandling
Fremskrittspartiet er imot forskjellsbehandling basert på religion, etnisk opprinnelse, kjønn og seksuell legning. Vi mener at alle barn skal få muligheten til å delta i SFO. Fattigdom er et universelt begrep, og kjenner ingen flagg eller etnisk tilhørighet. Derfor ba Fremskrittspartiet rådmannen om å komme tilbake med en sak med forslag til kriterier og finansiering. Dette har en kommune som Asker råd til, men det ble altså stemt ned. Forstå det den som kan.
 

Skjerpede motsetninger 
Men ikke nok med det: Kommunestyret vedtok også, mot Fremskrittspartiets stemmer, å be rådmannen vurdere «muligheten for å innføre friplasser i SFO for alle barn som bor på statlige mottak og som går på skole, med oppstart så raskt som mulig.» Det er en veldig dårlig idé. Så lenge man ikke vet om de får bli i Norge, bør tilknytningen være svakest mulig. Igjen ser vi denne voldsomme og helt ukritiske iveren etter å prioritere flyktninger og asylsøkere foran egne innbyggere. Vi er overbevist om at dette bidrar til økt polarisering og økte motsetninger i samfunnet. Et paradoks er det også at denne forskjellsbehandlingen kan gjøre overgangen fra asylsøker til norsk statsborger vanskeligere, da man som asylsøker får kastet etter seg fordeler og ytelser man ikke nyter godt av som statsborger.
 

Misforstått godhet
Det står aldri på penger når det gjelder asylsøkere, men når det gjelder våre egne vanskeligstilte, da skal det ofte spares. Dette er vi i Fremskrittspartiet motstandere av. Etableringen av SFO-diskriminering i Asker er dessverre et eksempel på overilte tiltak motivert av misforstått godhet, som kan bidra til å skjerpe motsetningene i samfunnet vårt. Mange mennesker er lei av denne utviklingen. Å knytte friplass i SFO opp mot status som bosatt i statlige flyktningmottak blir helt feil. Dette synet fikk altså ikke Fremskrittspartiet støtte for, men vi lover å fortsette kampen for alle de vanskeligstilte i Asker-samfunnet. Uten diskriminering.

Legg til bildetekst
BARE FOR BARN I ASYLMOTTAK: Flertallet i Asker kommenstyret vil gi barn i statlige mottak friplasser i SFO, men vil nekte norske barn den samme muligheten.